For noen dager siden fikk jeg vite at min venn Willie (Wilhelmina) nylig hadde gått bort. I mange år var hun med i vår Cenacle-bønnegruppe.
Tidlig i morges, mens jeg ba for hennes sjels hvile, befant jeg meg plutselig i en vakker grønn hage.
Willie var der og så så munter ut, akkurat slik hun var mens hun levde, og med en begeistret stemme sa hun til meg: «Å, Valentina! Takk for bønnene dine.»
Jeg sto ved siden av henne og beundret kjolen hennes, og jeg sa: «Å, du er så fint kledd!»
Hun hadde på seg en lang, veldig myk, blekblå kjole, nesten hvit. En stor gruppe damer sto sammen med henne. Sammen beundret vi et lite hus med én etasje, laget av et spesielt skinnende materiale. Det var ikke altfor skinnende, men det var omgitt av et lyst, glødende lys. Det var verken sement eller murstein, men et slags spesielt himmelsk materiale.
Jeg sa: «Herregud, jeg har aldri sett noe lignende.» Herren vår kan skape hva som helst.
Willie snudde seg mot meg og sa: «Jeg tror det er huset ditt, Valentina.»
Jeg svarte: «Det tror jeg ikke. Ingen har fortalt meg at det er mitt hus.»
Så innså hun det plutselig, og med begeistring i stemmen utbrøt hun: «Nei! Nei, det er til meg! Å, det ser så vakkert ut.»
«Å Herre, dette er bedre enn det jeg hadde hjemme (på jorden). Jeg er så takknemlig. Se på det vakre huset de har forberedt til meg.»
Hun var så lykkelig og overveldet. Mens vi beundret det vakre huset, la jeg merke til to søyler på taket, hver omtrent en halv meter høy, og de var virkelige flammer av ild som beveget seg.
Mens jeg beundret flammene, sa jeg: «Se på det, Willie! Det er Den hellige ånd, og den er på toppen av taket på huset ditt!»
Willie er på et godt sted og er virkelig munter og lykkelig.
Willie, be for oss, og hvil i fred.